onsdag 29. desember 2010

Kongen av Bastøy

Filmen ble av en jounalist karakterisert som kjedelig og langdryg, men allikevel tok min familie seg en tur på denne filmen 1. juledag. Vi har ikke angret på det, men har senere undret oss over hvordan noen kan oppleve denne virkelighetsfortellingen fra Norge som kjedelig.
Bastøy lå utenfor Horten og var i drift frem til 1953. Øya bærer preg av et menneskesyn som jeg neppe trodde var mulig i Norge på denne tiden.
Filmen bærer preg av en råskap og ondskap som skaker deg som menneske. Stillheten i kinosalen bærer bud om det. Med vold skal vold fordrives, ondskap avler ny ondskap. Klientellet var ungdom som på en eller annen måte hadde kommet på kant med samfunnet. De blir isolert på en øy med en kadaverdisiplin og med en organisering av dagen som minner om den andre verdenskrigs grusomheter.
13 år etter at Bastøy i denne form var lagt ned, var jeg selv aktivitetsleder på Hudøy feriekolonier for vanskeligstilte Oslo-barn. Klientellet var således noe helt annet, men holdningene og omsorgen disse barna fikk, var preget av kjærlighet. Det var ikke et snev av Bastøy-disiplinen til stede.
Jeg ble skremt av denne filmen. Er det mulig at dette kan skje igjen i landet vårt. Vi ser allerede tendenser til dette, selv om jeg innerst inne ikke kan tro at slike groteske avstraffingsmetoder igjen kan oppstå. Kanskje er jeg naiv, men velger å være det inntil videre.