tirsdag 4. januar 2011

En hyllest til mødrene

Du skal ikke ha arbeidet lenge i skolen før du får stor respekt av mødrene til barn med store spesielle behov. Som nyutdannet lærer var jeg så heldig å møte en av denne kategorien som ofret alt for sitt funksjonshemmede barn. Hun sto frem som en bauta, stolt og oppofrende, men etter hvert preget av slitasje i sin kamp for å få et lite undervisningstilbud til barnet sitt.


Noen år senere på 70-tallet reiste jeg rundt i Møre og Romsdal fylke som representant for "Helsevern for psykisk utviklingshemmede" for å kartlegge de tilbud som kommunene ga dem. Tragisk nok var det nesten det samme senario som møtte meg overalt: En sterk, men utslitt mor med hovedansvaret for sitt barn. Far var som regel ikke til stede og så ikke ut til å ha noe engasjement igjen. Barnet, ungdommen eller den voksne hadde som regel 3-4 timer med spesialundervisning på skolen om kvelden. De andre elevene skulle skjermes eller læreren som skulle ha undervisningen måtte ta den på toppen av sin hele stilling.


Sett på bakgrunn av dette har Norge forbedret seg til å bli et samfunn som tar bedre vare på de som trenger hjelp, uansett kategori. Når det gjelder spesialundervisning skjer dette nå overalt på skolen eller i barnehagen i løpet av vanlig oppholdstid. Utdanningsdirektoratet har nylig utgitt en veileder til opplæringsloven om spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning som tydligere enn før påpeker rettighetene og prosedyrene i forhold til spesialundervisning. Bakgrunnen for denne utgivelse er selvsagt det faktum at rettighetene ikke er fulgt opp i tilstrekkelig grad av den enkelte kommune, skole, rektor eller lærer.


PP-tjenesten skal være den sakkyndige uhildede instans i disse sakene, mens kommunen ved rektor eller skole/barnehagesjef skal fatte enkeltvedtak som fortsatt kan påklages til fylkesmannen. Regjeringens forslag til ny folkehelselov, som bl.a skal erstatte dagens kommunehelselov og sosialhelseloven, styrker ikke brukernes rettigheter. I realiteten innebærer forslaget at Statens helsetilsyn og fylkesmannen fratas all makt til å omgjøre vedtak og forhindre lovbrudd.  Kommunene er generelt hardt økonomisk presset. Mange er de rektorer som virkelig sliter med å innfri sitt eget enkeltvedtak. Dette fører dessverre med seg at økonomi får en for dominerende plass når godene ved en skole skal fordeles. Det er nå snart 50% av spesialundervisningen som utføres av ikke faglærte. Kommunene er seg ikke sitt ansvar bevisst og satser ikke nok på å bygge opp spesialpedagogisk kompetanse ved den enkelte skole. Spesialpedagogene brukes oftere på klasseundervisning mens man setter ufaglærte i stadig større grad til å løse de største pedagogiske utfordringene. Som om ikke dette er nok, brukes personalet som har spesialundervisning oftere og oftere som vikarer når klasslærerne er syke eller er på kurs.


Mange ganger har vi en situasjon der de som har vært "så uheldige" å få sin rettmessige spesialundervisning kan oppleve situasjonen slik: Elevene kan få ufaglærte eller personalet som egentlig ikke ønsker å ha spesialundervisning. Ved fravær forsvinner ofte den spesialpedagogiske ressursen til vikartimer. Er det noe rart at man av og til hører om undersøkelser som reiser tvil om at spesialundervisningen virker? Fundamentet for spesialundervisningen er borte. I tillegg grunner nå Kunnskapsdepartementet på konklusjonene som må komme etter at Midtlyngutvalgets innstilling har vært ute på høring. Jeg blir ikke overrasket om konklusjonen blir at spesialundervisningsbegrepet, slik det nå er, blir forandret i takt med at PP-tjenestens sakkyndighet ikke blir nødvendig for hele spesialunderviningsspekteret.


I løpet av mine snart 40 års arbeid i skoleverket har mødrene gått foran i sin kamp for sine barns rettigheter. Dere skal vite at deres innsats har blitt lagt merke til, men ikke i tilstrekkelig grad belønnet. Dere må opp på barrikadene igjen. Dere må igjen kjempe for det dere har kjærest. Husk, dette gjelder ikke bare spesialundervisning, men mange andre grupper i vårt rike samfunn som sliter med å vinne gehør for sine rettmessige krav. Jeg nevner i rask rekkefølge personer med psykiske problemer, krav om BPA (brukerstyrt personlig assistent, grupper av eldre og arbeidsledige som ofte tørner mot NAV- systemet.


Et godt nytt år til dere alle! Denne gangen må den mannlige del av familien bli mer tydelig.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar