fredag 21. januar 2011

Jaffo -et lysglimt fra klasserommet

Der satt han på første pult helt inntil kateteret. Med seg hadde han sin fantasivenn Jaffo. Det kom et eget lys fra gutten. Øynene var runde som tinntallerkener, lik katten som ligger på lur og ser ut i den kreative verden. Ansiktet rammet inn den tettvokste kroppen med et sjarmerende smil. Han var en skarp iakttager. Ofte vandret øynene ut gjennom vinduet eller opp i taket. Det var som han så noe der ingen som andre kunne se.


Brått var gløden borte. Det som foregikk av undervisning lå ikke på hans plan. Bare sporadisk kunne han glimte til, men det ble sjeldnere og sjeldnere etter hvert som årene gikk.


Gutten hadde 2 store interesser som han etter hvert utdypet i timene sammen med meg. Det var slagverk og insiminering av kyr. Slagverk utkrystalliserte seg gjennom rytmiske fingerslag på pulten. Insimineringen kunne han domonstrere med stor nøyaktighet slik veterinæren utførte det på kyra hjemme.


Vi valgte slagverk som innlæringsmetode. Jeg skaffet utallige brosjyrer som inneholdt detaljert beskrivelse av alt som hører slagverket til og vi klipte og limte. Du snakker om engasjement! Trommeboka tok form, skapt av oss to i et nært samarbeid, mens gutten tømte seg for all den kunnskap han hadde om emnet - en kunnskap som langt oversteg min.


Ord ble til under alle bildene og etter hvert skjønte gutten sammenhengen mellom bildene og ordene. Vi var klar for ordbilder som vi trente på om igjen og om igjen. Ofte kunne vi drømme om å ha et slagverk på skolen. Da var gutten trollbundet.


På denne tiden herjet Pippi- feberen, og dette hadde gutten fått med seg. Hun var verdens sterkeste, og en dag ville han demonstrere dette i friminuttet. Med et elegant kast knuste han et stort vindu på skolen til alles forferdelse.


Vi fikk mange gode samtaler sammen etter den episoden. Det ble ikke laget en stor sak ut av dette. Han kopierte sitt daværende idol uten helt å ha reflektert over eventuelle konsekvenser. Vår kontakt ble styrket, og når jeg var ute i friminuttene, var han ikke langt unna. Han smøg ofte handa inn i min og snakket som en foss.


En dag var det modent for innkjøp av et brukt slagverk. Vi snakket mye om dette og hvordan det skulle brukes når gode arbeidsperioder var gjort. Og dagen kom med en ellevill elev, et gammelt slagverk og meg. Vi kunne høres på lang vei og maken til rytme, intensitet og ikke minst glede. Han snudde seg, smilte og sa med et lykkelig smil om munnen: "De er splitte pine gal".


Arbeidet med trommeboka gikk fortere nå. I ordbildene oppdaget vi lyder som kunne trekkes sammen og sannelig behersket han etter hvert til en viss grad lesekunsten.


Våre veier skiltes den sommeren, men minnene om den tiden står veldig fast. Takk Jaffo, for den glede du ga en forholdsvis nyutdannet lærer! Du lærte meg noe lærerskolen aldri greidde, nemlig at pedagogikk satt inn i rette sammenheng og på rett nivå, kan utrette små under.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar