mandag 14. februar 2011

Daniel og far

Innlegget er skrevet med godkjennelse av Daniels far.


Første gang jeg møtte Daniel og far måtte trolig være før jul i 1997. Daniel gikk da siste året i barnehagen, og foreldrene ville vurdere skoleplass for Daniel fra høsten av.

Allerede den gang ble jeg slått av den komplette samhørigheten som eksisterte mellom Daniel og faren. Her var hengivenhet, omtanke og gjensidig kjærlighet blandet sammen til en genuin imøtekommenhet for hverandre.

Daniel var multifunksjonshemmet, preget av epilepsi, nærmest blind og med noen språklyder som kunne tolkes som gode lyder når han hadde det bra av de som kjente han. Han kunne ikke sitte, men lå mye i en slags form for liggestol.

Påfølgende natt ble det litt lite med søvn. Bildet av Daniel og far kvernet rundt i mitt hode. Det store spørsmålet var faktisk dette? Kunne min skole ta imot denne eleven og samtidig gi han et meningsfylt skole og SFO-tilbud?


Da høsten kom var Daniel i likhet med alle de andre førsteklassingene samlet ved hovedtrappa for å bli tatt godt imot. Slike mottagelser er alltid elektriske for en rektor, men denne dagen blir nok stående mer fast enn de fleste augustdagene en har opplevd.

Opplegget var klart og personalet tilsatt. Det var lagt opp til svært mange enetimer sammen med lærer eller assistent. Viljen var god, men det ble snart klart at dette opplegget var feil. Daniel var en sosial elev som trivdes svært godt inne i klassen. Der blomstret han og ble etter hvert ett av midtpunktene for de andre elevene. Heretter ble det få enetimer.

Friminuttene var en annen arena der gutten trivdes godt. Alle inntrykkene han fikk når både klassekamerater og andre elever kom bort og snakket med han – og Daniel – han sang med.

Far var hele tiden en aktiv bidragsyter for skolen. Han kjørte Daniel ofte til og fra skolen, hadde etter hvert hovedomsorgen for Daniel, som bodde i eneboligen hjemme. I tillegg drev far et eget firma, engasjerte seg i fotball og sikkert også andre ting jeg ikke visste om. Det måtte være en lang og hard arbeidsdag.

Etter noen år kjente hele skolen Daniel. Når det var bursdager i klassen, var han en selvskreven deltager. Ofte måtte far melde avbud til selskapene grunnet Daniels form. Det var en privilegert arbeidssituasjon å kunne komme på skolen hver morgen til et møte med Daniel.

De som skulle arbeide med Daniel måtte være utadvendte, sprudlende og fulle av liv. Av og til harmonerte bølgelengdene så godt at det var en fryd. Du kunne etter hvert høre på Daniel hvem han hadde vært sammen med.

Daniel var i perioder alvorlig syk, så syk at han kunne dø. Denne situasjonen har vart i mange år, og det må ha vært tunge tak for far.


I disse kritiske periodene trengte både far og skole støtte. Skolens støtte til far kom også inn i noen kritiske faser. Det gjaldt bl.a spørsmålet om å følge med Daniel til sykehuset i sykebilen og hvor Daniel skulle ha oppholdsrom på skolen. I ettertid må jeg slå fast at skolen kunne ha håndtert disse situasjonene bedre.

Det bredte seg en usikkerhet i personalet etter hvert i forbindelse med Daniels sykdom og hva den kunne føre til. Igjen måtte vi lene oss til far som på kort varsel kunne komme til skolen for å ha et møte med personalet og ledelsen. Senere har jeg tenkt på hva dette måtte koste far som satt rolig blant alle fagfolkene og formidlet at Daniels situasjon var slik at han kunne dø når og hvor som helst. Etter denne samlingen bredte det seg en ro i personalet. Hjemmet og skole hadde en felles forståelse og opplevelse av situasjonen.

I en serie på TV3, kalt Sykehuset, ble Daniel og far to av gjennomgangsfigurene. Her får vi via intervju med far og Daniels leger en bedre innsikt i deres livssituasjon. Hjemme hos oss skapte de forskjellige innslagene behov for refleksjon og stillhet. Serien går fortsatt på TV3, og de gamle episodene med Daniel og far, kan sees på TV3.no

Spørsmålet om Daniel var opplæringsdyktig dukket opp uten at konklusjonen om at han var det, ble rokket. I kjølvannet av dette ble det heller reist spørsmål om vi andre på skolen var opplæringsdyktige i forhold til Daniel. Ga hans tilstedeværelse oss et bredere perspektiv på livet? Ble vi mer klar over mangfoldet som skal prege norsk skole? Greide vi å se andre ting som mindre problematiske enn før?



Jeg kommer bortover korridoren og møter Daniel og hans assistent. Jeg nynner på Rosenborg-sangen, og underet skjer. Daniel lyser opp, øynene er vidåpne og godlåtene hans kommer tydelig fram. Det er en opplevelse som vil følge en resten av livet. Dette hendte oftere og oftere og kan nok ha sitt utspring i at faren var trønder med rimelig stor sans for Rosenborg. En skal heller ikke legge skjul på at rektor var svoren Rosenborg-tilhenger, bl.a på den måten at Rosenborg-sangen var ringesignalet på skolen.


Tidligere på denne bloggen har jeg hyllet mødrene. Denne gangen går hyllesten til far og Daniel. Daniel har gjennom sitt virke på skolen blitt et skattkammer til inspirasjon for mange, mange 100 elever og ansatte. Han har gitt livet vårt en annen dimensjon. I en tid da norsk skole dynges ned av faglige krav må vi ikke miste tanken om den inkluderende skolen som favner alt og alle.

Vi er flinke til å hylle mennesker med medaljer og andre utmerkelser. Kriteriene for slike tildelinger rommer ikke de kvaliteter Daniel og hans far er i besittelse av. Det bør de snarest gjøre. Da vil disse to bli av de fremste kandidatene til heder og verdighet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar