torsdag 28. april 2011

RIKTIG REKTOR?

Jon Morten Melhus m.fl. har i den aktuelle skoledabatten skrevet en bok om sjansespillet som avgjør ditt barns skolegang. Den bør interessere alle impliserte parter i skolesamfunnet bestående av skoleeier, rektorer, lærere, pp-tjeneste, foreldre samt elever. Som tittelen beskriver, er det gode rektorer på skoler som fungerer godt. Forfatterne mener de har stort belegg for å påstå dette og vil vende fokus i skoledebatten bort fra penger og lærertetthet til lederens betydning for at elevene skal ha det bra på skolen sin.

Forfatterne kommer endog med 10 faresignaler til foreldrene som kan tyde på at barnet deres går på en dårlig skole. I tillegg følger det med en beskrivelse av hva foreldrene kan gjøre med dette. På samme tid er de tydelige på at mere penger og flere lærere ikke er ensbetydende med at skolen blir bedre. De kommer også med en beskrivelse av hva gode rektorer gjør. Hovedtyngden av boka gir en beskrivelse, i intervjus form, av hvordan 12 forskjellige rektorer har tenkt, utviklet og praktisert sitt pedagogiske budskap.

Gode rektorer setter barna i fokus. De kan stå støtt i motvind og har nok empati til å skjønne når det er klokt ikke å bruke styringsretten sin. De er visjonære og kan påvirke sitt personale slik at det gradvis blir utviklet og sammensveiset. Gode rektorer kan ikke skape gode skoler alene. De er bl.a avhengig av hele skolesamfunnet inklusive tydelig skoleeier. Det kan reises spørsmål om den såkalte 2-nivå-modellen kombinert med en lite krevende skoleeier kan ha skapt dårlig grobunn for læring i norsk skole.

Blant de 12 rektorene er det i våre øyne 2 som peker seg spesielt ut, nemelig Leif Østli og Christine Borge. Deres tydelighet og engasjement er forbilledlig samtidig som de makter samspillet med organisasjonene på en god måte.

Enhver rektor som leser denne boka vil finne inspirasjon til å gå i seg selv for å bli bedre. Samtidig vil de, dersom de er ærlige, finne igjen situasjoner som de helt klart kunne taklet anderledes. Vi hilser med glede at enkelte kommuner har kjøpt inn denne boka til sine rektorer og skolepolitikere. Det er også viktig at kommunene sørger for at kjennskapet til denne boka utvides til alle grupper i skolesamfunnet. Boka bør være tema på de fleste skoleledermøter. Siktepunktet må være å få frem en god beskrivelse av hva en rektor i den enkelte kommunen må kunne stå for.

Rektorrollen er meget krevende, kanskje en av de mest utsatte og viktige lederroller vårt samfunn har. Kravene er så store at vi kanskje må innse at vi pr. i dag ikke har nok kvalifiserte rektorer. Bl.a derfor må skoleeier stå frem med all mulig tydelighet dersom skolene i en kommune ikke skal utvikle seg etter hver enkelt rektors forgodtbefinnende. Barna er for viktige til at dette skal skje.

onsdag 13. april 2011

Stortingsmelding 18 (2010-2011) Læring og fellesskap



Utgangspunkt for meldingen er Midtlyng-utvalgets innstilling, NOU 2009:18 Rett til læring samt alle de høringsuttalelsene som kom inn.

Slik meldingen nå fremstår, er den preget av helhetstenking og evne til fornyelse. Denne fremstilling vil kommentere enkelte av Departementets forslag i forhold til de respektive kapitler slik:


Kapittel 4 Barnehagen og grunnopplæringen

Fokus rettes mot barnehagen både når det gjelder språkkartlegging samt flytting av opplæringslovens bestemmelser når det gjelder alle former for spesialpedagogisk hjelp til barnehageloven. Begge forandringer synes riktige og rimelige.

En vektlegger nå å få inn i opplæringsloven kommunenes og fylkeskommunens plikt til å vurdere og prøve ut om eleven får et tilfredsstillende utbytte innenfor det ordinære opplæringstilbudet før en eventuell henvisning til PPT. Dette er imidlertid ikke noen stor nyhet, da det allerede er understreket grundig i saksgang knyttet til spesialundervisning i Veileder til opplæringsloven om spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning.

Det er gledelig at Departementet vil øke oppmerksomheten om opplæringstilbudet til elever med generelle lærevansker og utviklingshemminger gjennom programmet Vi sprenger grenser. Denne elevgruppen var nærmest fraværende i Midtlyng-utvalget.

En videreutvikling av Veileder til opplæringsloven om spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning til en mer brukervennlig digital versjon hilses med glede. La  den også inneholde felles maler for hele landet når det gjelder IOP, halvårsrapporter, enkeltvedtak og sakkyndig vurdering. Mange tjenester vil spare tid på dette. Denne versjonen skal også inneholde foreldreplakat med oversikt over rettigheter og brukermedvirkning. Dette har vi ventet på lenge.

Når det gjelder forslaget om å redusere kravet til halvårsrapporter, er vi ikke like begeistret. Det rimer ikke med meldingens vektlegging av målrettet kompetanse – styrket læringsutbytte. Det blir ikke bedre når Departementet argumenterer med at IOP ofte ikke er ferdig før langt ut på høsten, stikk i strid med Veilederens krav om at IOP-ene skal være ferdige når skolen starter.

Det er gledelig at meldingen både vil innføre en bestemmelse i opplæringsloven om opplæring av elever med behov for alternativ og supplerende kommunikasjon, og at det lages en presisering av vilkårene for bruk av assistenter i opplæringen.

Det er beroligende at Departementet med denne meldingen ikke foreslår å forandre noe på nåværende rettigheter når det gjelder spesialundervisning.


 
Kapittel 5 Det kommunale og fylkeskommunale støtteapparatet

All mulig satsing på skolering av PPT via etterutdanning og videreutdanning vil i utgangspunktet være bra, da denne tjenesten skal dekke et enormt område innenfor et stort fagfelt. Da meldingen bærer preg av å vektlegge tidlig innsats og tett på, er det merkelig at den kun foreslår en toårig prøveordning i èn region når det gjelder PPTs henvisningsrett til BUP og HABU. Gjør prøveordningen gjeldende for hele PPT!

Departementet er lite konkrete når det gjelder det tverrfaglige samarbeidet i kommunene. Det mest konkrete er at Individuell plan skal inn i barnehageloven og opplæringsloven med tanke på deltagelse fra pedagogisk personale. Med tidlig innsats og tett på som ledestjerne, er det forunderlig at meldingen ikke fastslår maksimal ventetid når det gjelder saksbehandling fra henvisning til PPT til skolens IOP er ferdig. Dersom de gjorde det, måtte de også innføre konsekvenser for kommuner som ikke overholder ventetiden. Riksrevisjonen har dokumentert så mange eksempler på en uforholdsmessig lang ventetid.

Nordlandsforskning har i sin rapport om PPT, med den meget dekkende tittelen Krysspress, antydet hvor mange elever det bør være i PPT  pr. fagstilling. Det er rett og slett skuffende at meldingen ikke inneholder klare pålegg om dette.


 
Kapittel 6 Det statlige støtteapparatet

Departementet foreslår at Statped organiseres i 4 flerfaglige, samorganiserte og samlokaliserte spesialpedagogiske regionsentre. Strukturen er sammenfallende med helseforetakenes regionstruktur og vil uten tvil kunne forbedre samarbeid og kompetanse innen områdene. Det er på høy tid at disse tjenester kommer nærmere brukerne.

Forslaget om å opprette et nytt senter for læringsmiljø og atferdsforsking med utgangspunkt i Lillegården kompetansesenter og senter for atferdsforsking høres spennende ut.

En utvidelse av mandatene til Nasjonalt senter for matematikk i opplæringen, Nasjonalt senter for lesing og leseforskning og Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO) til også å omfatte PPT som målgruppe virker å være i tråd med departementets helhetstanke.


 
Kapittel 7 Forskning og utdanning

Det synes riktig å øke tildeling til Utdanning 2020 for å styrke forskning om årsaker og effekter av spesialpedagogisk hjelp/spesialundervisning i barnehage og grunnopplæring.

I tillegg støtter vi forslaget om nedsettelse av en ekspertgruppe som bl.a skal være pådrivere for økt samarbeid for arbeidsdeling og konsentrasjon i de spesialpedagogiske fagmiljøene ved universiteter og høyskoler.

Dette er et utvalg med noen kommentarer til enkelte av forslagene i stortingsmeldingen som ganske sikkert kommer til behandling i Stortinget før sommeren.

mandag 4. april 2011

En takk til Wenche Foss


I 2002 sendte jeg et brev til Wenche Foss med spørsmål om hun kunne være hemmelig gjest ved Jessheim skole og ressurssenter i Ullensaker. Skolen hadde relativt mange funksjonshemmede elever.

Svaret lot ikke vente på seg. Det kom i form av en telefon til meg privat en kveld og samtalen forløp omtrent slik: ”Hei det er Wenche. Klart jeg kommer. Dette er jo barna mine.”

Wenche kom, så og vant. Riktignok kom hun for tidlig og vandret rundt i korridorene og pratet med alle hun traff. Derfor ble det kanskje ikke den store overraskelsen da jeg førte henne inn i en stappfull gymnastikksal.

På veien til gymnastikksalen spredte hun lys overalt og praten gikk uten stans. Med den største selvfølgelighet inntok hun gymnastikksalen med storm, og stor var jubelen da hun sang ”En herre med bart”.

Det var ingen hemmelighet at tidsskjemaet sprakk ettertrykkelig. Hun hadde et smil og en omtanke for alle. Skolen vår ble opplyst av en medmenneskelig kraft få er forunt å inneha. Ved siden av Wenche ble en både ydmyk, glad og liten. Liten fordi du skjønte hvor langt igjen du selv hadde før du kunne kommunisere på en slik måte.

Omsider kunne vi forlate gymnastikksalen med en hale av elever. Vi nærmet oss sanserommet. Det møtet mellom Wenche og en sterkt funksjonshemmet elev overgår det meste jeg har opplevd. Wenches umiddelbare kontakt med denne eleven var enorm – og det var gjensidig. Eleven skjønte at her traff hun et usedvanlig menneske med en glede og et engasjement for alle de som på en eller annen måte faller utenfor.

Det er ingen som på denne måten har beriket skolen vår. Nå, 9 år etter, står denne dagen for meg som en av de største jeg har opplevd.

Nå er Wenche gått bort, men minnet om henne og hennes engasjement for de svake grupper i samfunnet vil leve videre. Vi trenger mennesker som henne, særlig i en tid hvor mange svake grupper står i fare for å miste mange av sine rettigheter.