mandag 4. april 2011

En takk til Wenche Foss


I 2002 sendte jeg et brev til Wenche Foss med spørsmål om hun kunne være hemmelig gjest ved Jessheim skole og ressurssenter i Ullensaker. Skolen hadde relativt mange funksjonshemmede elever.

Svaret lot ikke vente på seg. Det kom i form av en telefon til meg privat en kveld og samtalen forløp omtrent slik: ”Hei det er Wenche. Klart jeg kommer. Dette er jo barna mine.”

Wenche kom, så og vant. Riktignok kom hun for tidlig og vandret rundt i korridorene og pratet med alle hun traff. Derfor ble det kanskje ikke den store overraskelsen da jeg førte henne inn i en stappfull gymnastikksal.

På veien til gymnastikksalen spredte hun lys overalt og praten gikk uten stans. Med den største selvfølgelighet inntok hun gymnastikksalen med storm, og stor var jubelen da hun sang ”En herre med bart”.

Det var ingen hemmelighet at tidsskjemaet sprakk ettertrykkelig. Hun hadde et smil og en omtanke for alle. Skolen vår ble opplyst av en medmenneskelig kraft få er forunt å inneha. Ved siden av Wenche ble en både ydmyk, glad og liten. Liten fordi du skjønte hvor langt igjen du selv hadde før du kunne kommunisere på en slik måte.

Omsider kunne vi forlate gymnastikksalen med en hale av elever. Vi nærmet oss sanserommet. Det møtet mellom Wenche og en sterkt funksjonshemmet elev overgår det meste jeg har opplevd. Wenches umiddelbare kontakt med denne eleven var enorm – og det var gjensidig. Eleven skjønte at her traff hun et usedvanlig menneske med en glede og et engasjement for alle de som på en eller annen måte faller utenfor.

Det er ingen som på denne måten har beriket skolen vår. Nå, 9 år etter, står denne dagen for meg som en av de største jeg har opplevd.

Nå er Wenche gått bort, men minnet om henne og hennes engasjement for de svake grupper i samfunnet vil leve videre. Vi trenger mennesker som henne, særlig i en tid hvor mange svake grupper står i fare for å miste mange av sine rettigheter.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar