lørdag 30. juli 2011

Utøya i mitt hjerte


I min ungdom var Hudøy på Tjøme mitt Utøya der vi aktiviserte barn fra Oslo kommune i sommerferiene. Vi opplevde mange av de momentene som jeg tror har preget Utøya. Det kom idealistisk ungdom fra hele landet som ville gjøre en innsats ute på øya. Her ble vennskapsbånd knyttet, diskusjoner gjennomført og fotballkamper spilt. Jeg kan ennå fornemme mystikken omkranset av mørke rundt et knitrende leirbål, romantikken rundt stedet og alle barna med sine skjebner. Her traff jeg ambulansesjåfør Svein Gutterup som brukte ferie etter ferie på Hudøy. Skjebnen ville at han skulle komme med det redningshelikopteret som sannsynligvis reddet livet til vår sønn etter en trafikkulykke mange år senere.
Statsministeren trakk fram mor Utøya i sin tale i Domkirken. På Hudøy hadde vi en mor på hver koloni. Jeg kan fortsatt se dem for meg.
Her slutter likhetspunktene. Fredag 22. juli strømmet regnet ned over Utøya som i løpet av ettermiddagen skulle bli blodig. Her skulle ungdommer fra hele landet oppleve et inferno som vi knapt kan forestille oss. Her ble ungdommer  liggende i redsel omkranset av likene til sine venner i frykt og fortvilelse.
I dette inferno av ondskap opprettholder ungdommene omsorg, solidaritet og samhold. Skildringer av dette kommer på løpende bånd både om kampen for å redde liv på Utøya og om de mange utmattende svømmeturene mot fastlandet og redningen.
Det var AUF og arbeiderbevegelsen som skulle rammes. Rekrutteringen til solidaritetens parti skulle så langt det var mulig stoppes. Nasjonen ble rammet. Kanskje revitaliserer det som skjedde på Utøya hele bevegelsen og for den saks skyld hele Norge. Mange av de overlevende roseknoppene som var der har nå  sprunget ut før det var meningen at de skulle vise verden sin skjønnhet.
Roser vil for alltid prege Utøya og Arbeiderpartiet. Sorgprosessen til alle som på en eller annen måte deltok vil bli krevende. Den stiller store krav til oss alle som medmennesker. Kanskje vil det enkelte lokalparti måtte vise vei i solidaritet med alle de som er hardt rammet.
Fra en av de største katastrofene i mitt liv kjenner jeg igjen alle følelsene. Jeg husker de endeløse telefonsamtalene for å få brakt på det rene om mine var i live. Jeg husker stillheten og tomheten da jeg fikk endelig beskjed om at våre ikke kom tilbake. Jeg husker sorgen i ansiktet til mine foreldre da jeg måtte gi dem dødsbudskapet. Jeg husker da navnene til våre rullet over TV-skjermen og begravelsesbilene som kjørte i stille tog på rad og rekke. Det er riktig at katastrofer får egne katastrofer til å våkne til liv.
Sorgen tar sine egne veier inn i hvert enkelt menneske. Derfor blir oppfølgingsarbeidet både krevende og vanskelig. Sorgen slipper ikke taket og blir din følgesvenn i år etter år. I denne fasen får mange mye oppmerksomhet. Det er godt og viktig. Mitt bilde er en nabo med sin lille datter som sto utenfor min dør uten å si noe, men med en kake.
Jeg husker også smerten da tiden gikk og hendelsen ble falmet på samme tid som jeg hele tiden hadde behov for å snakke om mitt tap. Etter hvert var det få som skjønte behovet for dette.
Jeg har aldri vært på Utøya. En eller annen gang skal jeg dit. Jeg vil oppleve det stedet som har betydd så mye for så mange med sine historiske røtter. Jeg vil oppleve smerten over alt som ble tilintetgjort denne fredags ettermiddagen samtidig som jeg vil glede meg over at solidaritet, samhold, inkludering og omsorg trolig igjen kommer til å bli enda viktigere faktorer i skole og barnehage. Denne hendelsen ved gjerningsmannen har vist oss at isolasjon for mennesker ikke er av det gode. Det er derimot diskusjon og respekt for at mennesker er forskjellige. Det er dette som er menneskenes store styrke.
I oppfølgingsarbeidet vil skoler og barnehager komme til å spille en sentral rolle. Psykologisk førstehjelpskrin for barn/unge av Solfrid Raknes har flere hatt god nytte av i sorgarbeid etter Utøyatragedien. Til hjelp kan de også bruke helsenorge.no.  Bruk endelig tid på dette og glem ikke å understreke at bevegelser vil leve videre og utvikle seg. Vi skal minnes de som er borte, men bevare gleden over alle rosene som i dag preger Norge.

2 kommentarer:

  1. Et sterkt blogginnlegg med både medmenneskelig, politisk og pedagogisk appell.

    SvarSlett
  2. Ja, dette var sterkt og tankevekkende med tanke på de mange som nå vil oppleve de samme tankene og behovet som du beskriver som pårørende. Og vi lever oss alle på en eller annen måte inn i dette. Enten vi motvillig ser for oss skrekkscenene eller vi i korte, grufulle øyeblikk prøver å sette oss inn i nære pårørendes sted. Bare et slikt lite glimte er nesten ikke til å holde ut, så alle varme tanker til dem. Takk, Kjell.

    SvarSlett