mandag 9. januar 2012

Storesøster Astrid


Dette er historien om den mongoloide storesøster Astrids oppvekst i etterkrigs–Norge skrevet av hennes lillesøster. I 1942 ble slike barn omtalt som åndssvake, evneveike, idioter, byttinger eller unormale. Dette er beskrevet i diktet «Voggesang for ein bytting» av Halldis Moren Vesaas.
I slike tider måtte Astrid tåle barn og voksnes kommentarer om at du er ikke slik som vi andre. Slike barn ble også sett på som en straff fra Gud. I fremstillingen av Astrid beskrives hun derimot som et barn som når hun var glad, viste det med hele seg.
For familien medførte situasjonen voldsomme frustrasjoner og påkjenninger. Det ble skilsmisse med store tilsynsproblemer. Astrid hadde heller ikke rett til skoletilbud. Det fikk hun avslag på da hun var 6 år. I tidsrommet 1948 til 1954 fikk hun avslag på plass på institusjon, både private og offentlige, selv om hun var renslig, hadde språk, kunne kle av og på seg og hadde lært seg blokkbokstaver.
Det er nesten ikke til å tro at boka beskriver Norge på 50-tallet. Det er bare 60 år siden, og vi kjenner en stor takknemmelighet over at landet vårt siden den gang har ivaretatt barn og voksne med utviklingshemming langt bedre. Det vitner om at samfunnet vårt er i utvikling.
Astrids 72 år gamle bestemor begynte å bli for skrøpelig til å ta vare på henne i ferier. Astrid  fikk endelig plass på en privat institusjon da hun var 12 år. Den første måneden fikk hun ikke lov til å ta imot besøk. Etter hvert kunne hun få besøk 2. hver helg på hele 2 timer.
Det er vondt å lese beskrivelsen av hvordan Astrid måtte skjermes på bussen for kommentarer og blikk fra voksne som barn. Først da Erik Bye banet vei på TV og Wenche Foss i et ukebladintervju kunngjorde at hun hadde et barn med samme diagnose, begynte det norske samfunn langsomt, men sikkert å akseptere at Norge må ha plass til alle.
Da Astrid nærmet seg 30 år, skulle hun etter hvert flytte ut i egen leilighet. Den var planlagt i et byggefelt. Det kom aldri så langt da naboene aksjonerte bl.a med argumenter som at deres boliger ville verdiforringes dersom slike ble boende der. Mon tro om vi ikke har lignende aksjoner i dag også? Kanskje har vi ikke kommet så veldig mye lenger?
Løsningen for Astrid ble leilighet like ved institusjonen. Der var naboene vant til slike mennesker.
En takk til Astrids søster for denne historien som på mange måter viser at HVPU-reformen har hatt sin misjon – og takk og lov for det – selv om vi aner at Norge er i ferd med å gå litt tilbake når det gjelder ledestjernen det inkluderende samfunn.

søndag 1. januar 2012

Nyttårshilsen




Godt nytt år til alle dere som besøker oss på FredagsKilden!

I året som kommer ønsker vi å bidra med inspirasjon og nyttige tips, og vi håper at dere vil finne innlegg på bloggen vår som er interessante og aktuelle for dere.


Hilsen Bente og Kjell.