mandag 13. august 2012

Barns møte med psykisk lidelse



For en tid siden var vi så heldige å få være til stede på et innlegg av forfatteren til boka vi nå skal anmelde. Innlegget hadde tittelen «Barns møte med psykisk lidelse – en datters historie» og ble fremført av forfatteren selv Grete Lillian Moen.
Vi angret ikke på tidsbruken, og vi angret heller ikke på at vi deretter leste hele boka.  Den er en rystende ærlig fortelling om hvordan hun opplevde sin oppvekst og ungdomstid med en psykisk syk mor.
I følge forfatteren er det 90 000 barn i Norge med foreldre som har en psykisk lidelse. 50 % av disse opplever en depressiv periode før de fyller 20 år. Svært mange får selv psykiske plager. Dette betyr at hele hjelpeapparatet utfordres daglig. Barnehager, skoler, PP-tjeneste, barnevern og BUP må i aller høyeste grad samhandle og være på tå hev. For som forfatteren selv sier: « Kan vi hjelpe et barn, er det verdt det».
Forfatteren, som selv er utdannet klinisk barnevernspedagog, reiser rundt med sitt bidrag via foredraget  «Gjennom barneøyne». Vi blir tatt med i en verden fylt av barns skyldfølelse. Kong Harald rettet ut sin hånd til disse barna gjennom sin nyttårstale i 2008 da han uttalte: «Det er ikke deres skyld at foreldrene deres sliter.»
Disse barna blir bl.a kalt de usynlige barna eller forstrukne barn som bl.a kjennetegnes ved:
·         Tar omsorg og tilpasser seg voksne
·         Overdreven tilpasning
·         Passiv innadvendt atferd
·         Utagerende atferd
·         Urolig atferd
·         Klovnerolle
Vi er sikre på at flere enn oss i ettertid kan kjenne igjen barn vi har møtt med flere av disse kjennetegn.
Vi følger forfatteren gjennom en oppvekst bestående av mors angstanfall, innleggelser på akutt psykiatri, selvmordsforsøk. Tristheten illustreres ved mors uttalelse: «Jeg har mistet tårene».  Vi skjønner at de minste barna forstår mer enn vi tror, mer enn vi liker å tro.
Vi opplever et barn og en ungdom som sliter med forbudte følelser som at mor ikke må komme hjem. Å reise hjem på besøk fremkaller mareritt. Jeg orker ikke være min mors samtalepartner på godt og ondt. Vi opplever en far som tross alt greidde å beholde bildet av kvinnen han giftet seg med.
Det som ryster oss mest er psykiatriens mangel på forståelse for at hele familien trenger hjelp. Den første familiesamtalen kom et halvt år etter mors innleggelse uten forutgående individuell samtale og informasjon med barna. De ble vurdert for å være for unge til å delta ved besøk på institusjonen.
Vi skjønner godt forfatterens engasjement for forandringer. Det må derfor være en stor seier for henne å lese det nye rundskrivet med nye lovbestemmelser og kommentarer med tittelen «Barn som pårørende». Her klargjøres hvordan barns behov skal bli ivaretatt av hjelpeapparatet på en mer helhetlig måte når foreldrene sliter med psykiske problemer.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar