mandag 3. juni 2013

Idas dans - en mors fortelling


Sammen med «Veien til Karlsvogna» er denne boka den som har fått frem mest tårer i våre øyne. Det er en intens og levende skildring av hvordan en familie på 6 i løpet av 2 dager blir forvandlet til et inferno av redsel og av og til håp. Den 18 år gamle Ida får etter et vanlig legebesøk diagnosen leukemi. Vi får gjennom denne boka følge hennes, morens og resten av familiens kamp i løpet av de nesten 14 månedene.
Det er et sterkt og nært forhold mellom mor og datter. Samholdet i familien og hele venneflokken styrkes og videreutvikles gjennom hendelsesforløpet i boka. Vi opplever Rikshospitalet på sitt ypperste med menneskelighet, intuisjon og profesjonalitet. Boka er en gjennomgående smertebeskrivelse som fører leseren gjennom et liv fylt av berg og dalbanefølelser, ispedd opplevelser som gjør at vår tro på medmenneskelighet og nestekjærlighet fullstendig tar overhånd.
Ida er klar til kamp – og for en kamp hun og moren kjemper. Mor er nær datteren døgnet rundt i hele denne perioden. Hun skriver dagbok og greier i alt å sende ut 20 «Idanews» til familie og venner. Vi følger Idas besøk til skolen sin med klasseforstanderens reaksjoner, vi opplever en lille juleaften- feiring hjemme hos Ida som nærmest tar pusten fra oss. Eller som mor uttrykker det : «Vi er dekket av et teppe skapt av kjærlighet og varme».
Den illsinte leukemien vil på ingen måte gi seg. Periodevis går det bra, men plutselig slår sykdommen til på nytt. «Frykten og smerten gnager i meg hele tiden og tar så stor plass». Her er det lett å kjenne seg igjen. Derfor blir det viktig for familien å være i stand til å fokusere på dagen i dag selv om det etter hvert blir veldig vanskelig å vite hva man skal si til en ulykkelig og utmattet datter som forteller at hun vil være død.
I denne tiden opplever Ida kjærligheten ikke bare fra sin familie og venner, men fra en gutt som følger henne til det siste. De har sammen lært seg å leve i nåtid.
Etter hvert er alt prøvd, og alle vet at Ida ikke har lenge igjen å leve. Mor har i denne tiden følt seg som et kvistet tre der bare røttene er i live. «Jeg kan ikke gå i hennes sko, men du verden som jeg skulle ønske å dele dem med henne», sier hun.
I de siste ukene av Idas liv, som foregikk hjemme, ble den normale, velkjente hverdagen plutselig det viktigste og kjæreste for alle. Det siste Ida sa til sin mor var: «Mamma, du er pen».
Familiens 14 måneders vinterår er snart over. Hverdagen kommer sakte sigende og sammen greier familien å stake ut veien videre. «Sorg er ingen sykdom», sier mor.
Vår anbefaling til deg som leser denne bloggen: Les denne boka! Tenk deretter over hvor heldig du er. Dersom du får frykt for at noe lignende kan skje deg og din familie, lær av kjærligheten i denne boken og send noen tanker til hun som har greidd å skrive ned sitt budskap til oss.