mandag 26. mars 2018

Tung tids tale



Det er med glede vi presenterer vinneren av Brage-prisen 2017. Boka er skrevet av forfatteren Olaug Nilssen. Den er lettlest og har den evne at den bergtar leseren slik at en ikke kan legge den fra seg før siste setningen er fordøyd. Vi ser frem tilden kommende teaterversjonen av boka.

Bokas hovedperson er forfatterens sønn som har diagnosen regressiv autisme. Dette er  en type autisme der barnets utvikling i en periode går tilbake. Vi følger sønnen og foreldrenes slit for å få de tilbud barnet har krav på. Vi blir med på kampen mot byråkratiet og forferdes over at dette drama kan skje i vårt kjære lille Norge.

Kjærlighetshistorien, som mora presist kaller boka, forteller oss om en liten gutt som mister språket og forandrer personligheten sin. Gjennom mors øyne får vi ta del i hvordan hun strever med å forstå hva som skjer med gutten og hvordan familiens hverdag blir forandret for å få tiden til å strekke til i forhold til gutten og hans søsken.

Daglig oppstår situasjoner der foreldrene må mestre å bli slått, bitt, eller at barnet ditt avviser deg.  Dette medfører at tankene gradvis rettes inn mot at du ikke står på nok, at det er din feil at barnet ditt ikke blir bedre. Følelsen av utilstrekkelighet bli dominerende.

Gjennom lesningen fylles vi av raseri over og mot et system som ikke fungerer. Det er ikke fritt for at vi feller en tåre og bøyer oss i støvet over denne familiens pågangsmot og styrke gjennom gjentatte henvendelser til Forvaltningen, Hjelpemiddelsentralen og  Etat for barn og unge. Vi følger familien gjennom endeløse møter, rapporter og samtaler med en lang rekke spesialpedagoger og psykologer.

I boka opplever vi  nattevåk, videovisninger fra tider da gutten fungerte langt bedre, kamper for å komme opp og ned bakker på vei til skole og barnehage.

Til slutt er vi ved bokas siste setninger. Vi har et inderlig ønske om at politikere, NAV ansatte og alle som tilhører hjelpeapparatet, avsetter 2 timer til å lese denne boka. Innholdet i den gjør noe med deg som menneske selv om du sitter i Forvaltningen langt unna foreldre til funksjonshemmede barns hverdag. En hjertelig takk til forfatteren som på en intens og innsiktsfull måte har maktet å beskrive sin hverdag på en så direkte og enkel stil.

torsdag 8. mars 2018

Barn med sosial angst og sjenanse


Forfatteren Kirsten Flatens mål med boken er å beskrive sjenanse og sosial angst hos barn og vise hvordan man kan jobbe med å redusere sosial angstlidelse til et nivå som barna selv, foreldrene, barnehagen og skolen kan leve med.

Begrepet sjenanse dekker en sunn følelsesmessig reaksjon, og sjenanse på et vanlig nivå er ikke noe å problematisere. Det er når sjenansen er til stede på en slik måte at den er plagsom i hverdagen, at den kan kalles sosial angst. Ubehandlet angst vedvarer ofte inn i voksenlivet.

I boka beskrives fortløpende sosial angst, generalisert angst og separasjonsangst i tillegg til fobier og Asbergers syndrom. Gjennom hele boka legger forfatteren inn små fiktive fortellinger med beskrivelser av barn som sliter med for mye sjenanse eller sosial angst. Etter hver fortelling kommer forfatteren med synspunkter på hvordan foreldre, skole og barnehage kan arbeide for å redusere plagene.

Sosial angst er en sterk og vedvarende frykt for en eller flere situasjoner som er av enten sosial eller prestasjonsmessig karakter. Barn med sosial angst rapporterer frykt for å gjøre noe andre synes er dumt eller legger merke til. Dersom denne frykten er av en grad som ikke hindrer eller påvirker annen atferd, kan den betegnes som sjenanse.

Et barn med sosial angst behøver ikke å ligne så mye på et annet barn med sosial angst. Det å være veldig sjenert eller å ha sosial angst gir ingen status i dagens samfunn. Barn med sosial angst kan ofte tilpasse seg for godt på en selvutslettende måte. Disse barna kan bruke selvbeskyttelse i form av unngåelse og kan utvikle et dårlig selvbilde. Enkelte av disse barna kan reagere med utagering i andre situasjoner. Situasjoner der voksne er til stede, føles tryggere for disse barna.

Sosial angst er ikke lett å oppdage. Den er intern, og mange barn gjør sitt beste for å skjule angsten. Undersøkelser viser at ca 9 -15 % oppgir at sosial angst har vært en del av livet deres så lenge de kan huske. Ca 1 - 2 % av den voksne befolkningen får diagnosen sosial angst.

Barn med sosial angst kan ofte velge vekk aktiviteter som virker truende. Her må en finne en gyllen middelvei mellom å utsette barn for situasjoner som utløser sosial angst som ikke blir for overveldende. Tilbakeholdenhet kan være nyttig og godt når barnet skal inn i en ny og ukjent gruppe.

Sjenanse og sosial angst brukes ofte om hverandre. Sjenanse viser at man lar andres evaluering få for stor effekt på selvoppfatningen. Sjenerte barn har av og til vansker med blikkontakt. Å søke andres blikk for å få kontakt er ikke lett for sjenerte barn fordi de da stiller seg åpne for å bli avvist.

Det er ikke bare negative sider ved å være sjenert. Barn kan støttes på at det er helt greitt å være stille og forsiktig. Det er ikke noe å skamme seg over.

Sjenanse kan komme til uttrykk på kognitivt-, fysisk- og atferdsmessig område. Kognitive reaksjoner vil være i form av tolking av hendelser, forsterking av problemet i form av tenking og vurdering før og etter en har vært i en sosial situasjon og utbygging av en radar for mulige feil og nitidig analyse av situasjonen. Fysiske reaksjoner ved sjenanse kan være rødming, svetting og at hjertet slår raskere.

 Atferdsmessige reaksjoner kan være å unngå vanskelige situasjoner og et kroppsspråk preget av stive muskler som kan få andre til å oppfatte deg som kjølig og reservert. Årsaksforklaringer på sjenanse kan være påvirkningsagenter (omgivelser og miljø), medfødte egenskaper og overgangsfaser ( begynne i barnehage, flytting.)

Å være stille og tilbakeholden er ikke en tilstand som verdsettes i samme grad som før. Både barnehage og skole er i ferd med å opparbeide en kultur for at barn tidlig skal lære seg å presentere seg og sine arbeider for andre. Er det noe sjenerte barn mangler, så er det nettopp den selvhevdende evnen til å skaffe seg goder på bekostning av andre. Vi har et samfunn som i økende grad verdsetter slik atferd som ikke er forenelig med væremåten til barn med sosial angst. Barn med sosial angst kan ofte ty til unngåelse og vegring. Disse barna kan bli kløppere til å finne på unnskyldninger for å slippe unna situasjoner som skaper engstelse. Vi må her tenke på hvordan vi kan gjøre situasjonen trygg nok til at barnet kan få en mestringsopplevelse.

 Noen barn går i "vranglås" og nekter å delta. En kan gjøre barnet en bjørnetjeneste ved å unnlate å stå i situasjoner som kan fremkalle ubehag og stress. Å plassere barnet i situasjoner de frykter, har ingen god effekt over tid. Det gjelder å få til utfordringer med trygghet. Sjenerte barn kan ha et kroppsspråk som signaliserer at de ikke er interessert i kontakt, selv om det er det motsatte som er tilfelle.

Selektiv mutisme er en tilstand der barnet kun snakker når det er trygt. De fleste av disse barna er svært sjenerte og tilbakeholdne, noe som sammenfaller med uttrykk for sosial angst. De har et godt ikke - verbalt kommunikasjonsforråd (mimikk og gester). Er angsten mer omfattende, kan mimikk og gester være fraværende. Skolevegring kan oppstå både i skole og barnehage. Skolevegring på grunn av angst øker fraværet gradvis.

Barn med sosial angst er mindre verbale enn andre barn. Det kan føre til at de blir undervurderte. Disse barna kan finne seg en lekekamerat og bli svært avhengig av denne. De kan også gi uttrykk for at de ikke ønsker å ha venner og at de helst vil leke alene. I lek der barn med sosial angst ikke er helt trygge, forholder de seg ofte passive. Disse barna fungerer best når de deltar i regelleker der de kan reglene, og at det er voksne til stede som har kontroll med at reglene blir fulgt.

Sjenerte barn har problemer med å si tydelig fra dersom de begynner å bli utsatt for mobbing. Barn med sosial angst har den oppfatning at alle legger merke til mulige tabber de måtte gjøre. Enkelte barn oppfører seg eksemplariske når de er utrygge for så og ta igjen ved å utagere når de er trygge. Foreldre med barn som sliter med grenseutprøvende atferd og utagering hjemme, vil ha vansker med å forstå at barnet kan ha en helt annen måte å oppføre seg på i barnehagen.

 Å ha barn som sliter sosialt, er kanskje ekstra vanskelig fordi man ofte blir så hjelpeløs i en slik situasjon. Sosial angst kan ha en genetisk side. Det er viktig med forebygging spesielt ved overgang fra barnehage til skole. Press og tvang kan nok få et barn med sosial angst til å takle en sosial situasjon, men da gjerne med et høyt angstnivå. Trygghet er helt nødvendig. Det er det overbyggende perspektiv i all angstbehandling.

Overordnede prinsipper ved planlegging av tiltak vil være omsorg, utvikle evne til å dele med andre, synlighet og evne til å vise følelser.

God eksponering er lagt opp slik at den utløser nok ubehag til at det kjennes, men likevel ikke så mye at barnet blir helt overveldet eller stikker av. God eksponering har man fått til når barnet er lenge nok i situasjonen til at ubehaget er i ferd med å forsvinne, eller i alle fall blir redusert.

Trening i grupper kan gi følelse av samhørighet som er angstreduserende i seg selv. Å være sammen med andre barn for å øve på noe alle i gruppen synes er vanskelig, har en positiv effekt. I boka blir en nå presentert for en del øvelser som tar sikte på å redusere sosial angst. Enkelte barn har behov for å se disse øvelsene fra sidelinja, deretter å gjøre øvelsene sammen med en voksen for så å praktisere det i en gruppe. Som sirkeløvelser i en gruppe foreslås stemmeøvelser, øvelser i å lede en gruppe, miming og avspenningsøvelser. Boka avsluttes med forslag til gruppetrening i barnehage og skole.

Boka anbefales fordi den er så konkret med så mange eksempler med påfølgende forslag til hva som kan gjøres både hjemme og i barnehage/skole. Vi er helt sikre på at foreldre og personale i barnehage og skole fort vil kjenne seg igjen når situasjoner beskrives i boka. Det kan føre til konstruktive diskusjoner om hvordan så vel familie som institusjoner kan stake opp veien videre for de enkelte barna.